BIBLIOTEK
Her er rettens dom mot Varg Vikernes og Snorre Westvold Ruch. Dokumentet ble vennlig levert av Andreas Stedinger (Burzum - Der Deutsche Kanal).
Last ned som PDF
Eidsivating Lagmannsrett
gjør vitterlig:År 1994 den 16. Mai ble av lagmannsretten for Oslo lagsogn i straffesak nr. 93-02768M
Den offentlige påtalemyndighet
Den offentlige påtalemyndighet
(Statsadvokat Bjørn Soknes)
mot
1. Varg Vikernes
(Forsvarer, Adv. Tor E. Staff)
2. Snorre Westvold Ruch
(Forsvarer, Adv. Olav Hestenes)
avsagt slik
D O M:
Tiltalte nr. 1, Varg Vikernes, f.t. i varetekt, Oslo kretsfengsel, er født den 11. Februar 1973. Han er musiker. Han mottok i deler av 1993 sosial stønad ca. kr. 2.735, - netto pr. måned. Han er uformuende, ugift og har er barn på 18 måneder.
Tiltalte er tidligere ikke straffedømt.
Tiltalte nr. 2, Snorre Westvold Ruch, f.t. i varetekt, Drammen kretsfengsel, er født den 21. januar 1972. Han er skoleelev. I 1993 mottok han arbeidsledighetstrygt og hadde et studielån på ca. kr. 40.000,-. Han er uformuende, ugift og har ingen forsørgelsesbyrde.
Tiltalte er tidligere ikke straffedømt.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 25. mars 1994 -rettet under hovedforhandlingener de satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter
Tiltalte Varg Vikernes
I
Straffelovens § 233, 1. og 2. ledd.
For med overlegg på ha forvoldt en annens død, eller å ha medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Natt til tirsdag 10. august 1993 i Tøyengata 40 B i Oslo ble Øystein Aarseth drept. Etter å ha planlagt drapet reiste Varg Vikernes og Snorre Westvold Ruch til Oslo hvor de oppsøkte Aarseth på hans bopel medbringende kniv. Vikernes tildelte Aarseth en rekke knivstikk i hodet, halsen, brystet og ryggen slik at han døde.
II
Straffelovens § 292, jfr. § 291, 1. ledd.
For rettsstridig å ha ødelagt eller skadet en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen og skadeverket anses som grovt, særlig fordi skaden er betydelig og/eller øvd mot gjenstand som for allmennheten eller en større krets har historisk eller religiøs verdi, eller-å ha medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
III
Straffelovens § 292, jfr. § 291, 1. ledd, jfr. § 49.
For rettsstridig å ha forsøkt å ødelegge eller skade en gjenstand om helt eller delvis tilhørte en annen og skadeverket ville ha vært ansett som grovt, særlig fordi skaden ble øvd mot gjenstand som for allmennheten eller en større krets har en historisk, nasjonal eller religiøs verdi, eller å ha medvirket hertil.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Ved ett tilfelle i tidsrommet 27. - 29. mai 1992 på Minde knuste han et vindu i Storetveit kirkes klokketårn. I et forsøk på å tenne på og totalskade klokketårnet kastet han bark og flis gjennom vinduet, helte deetter bensin utover dette of tente på. Det oppstod umiddelbart åpen ild som etter kort tid slukket av seg selv. Det oppstod brannskader på vindu/vinduskarm og trapp, samt sot og svimerker på klokketårnets utvendige sørvegg.
IV
Straffelovens § 258, jfr. § 257.
For å ha borttatt eller medvirket til å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden. Tyveriet anses som grovt, særlig fordi det ble forøvet ved innbrudd.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
V
Straffelovens § 258, jfr. § 257, jfr. § 49.
For å ha forsøkt å bortta eller medvirke til å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden. Tyreriet ville ha vært grovt idet det særlig legges vekt på at det ble forsøkt forøvet ved innbrudd.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Til tid som nevnt i post IV e), straks etter det forhold som der beskrevet, i hensikt å stjele, forsøkte han å bane seg adgang til Hordaland infanteriregiment nr. 9's lager i Åsenskiftet, Ulven leir v/Bergen. Etter å ha slått i stykker en planke/lem foran et vindu gav han opp forsøket da han oppdaget at det var gitter på innsiden av dette.
VI
Straffelovens § 257.
For å ha borttatt eller medvirket, til å bortta en gjenstand som helt elIer delvis tilhører en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
Det tas forbehold om at det vil bli nedlagt sikringspåstand i medhold av strafferovens § 39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 10 - ti - år.
Tiltalens post I er uttatt etter ordre fra Riksadvokaten.
Straffelovens § 62 kommer til anvendelse.
Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.
Tiltalte Snorre Westvold Ruch
Straffelovens § 233, 1. og 2. ledd.
For med overlegg å ha forvoldt en annens død, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Natt til tirsdag 10. august 1993 i Tøyengata 40 B i Oslo ble Øystein Aarseth drept. Etter å ha planlagt drapet reiste Varg Vikernes og Snorre Westvold Ruch til Oslo hvor de oppsøkte Aarseth på hans bopel medbringende kniv. Vikernes tildelte Aarseth en rekke knivstikk i hodet, halsen, brystet og ryggen slik at han døde.
Tiltalebeslutningen er tatt ut etter Riksadvokatens ordre.
Lagretten er i samsvar med den rettede tiltalebeslutning stillet i alt 18 hovedspørsmål og 15 tilleggsspørsmål vedrørende Varg Vikernes. 11 hovedspørsmål og de tirhørende 11 tilleggsspørsmål er besvart med ja. 7 hovedspørsmål er besvart med nei. I forbindelse med 6 av disse (3 gravskjendinger og 3 tyverier, tiltalens poster II e, f og g og VI a, b og c) hadde statsadvokaten henstilt til lagretten å svare nei. Lagretten svarte dessuten nei på spørsmålet vedrørende brannen i Fantoft stavkirke (tiltalens post II a). Vedrørende Snorre Westvold Ruch ble lagretten stillet 1 hovedsspørsmål og 1 tilleggsspørsmål, som begge ble besvart med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn. Varg Vikernes vil etter dette bli å dømme for overlagt drap, for tre grove skadeverk (brannene i Holmenkollen kapell samt Skjold og Åsane kirker), for et forsøk på grovt skadeverk (ildpåsettelsen i Storetveit kirkes klokketårn), for 5 grove tyverier og for et forsøk på grovt tyreri. Han blir å frifinne for 4 grove skadeverk, herunder brannen i Fantoft stavkirke, og for 3 tyverier. Straffeloven § 62 kommer til anvendelse for ham. Snorre Westvold Ruch blir å dømme for medvirkning til overlagt drap.
De forhold som tiltalen gjelder, og som først og fremst Varg Vikernes nå skal dømmes for, har på ulike måter sin tilknytning til et ungdomsmiljø med felles interesse for en bestemt musikkform, såkalt Black Metal. Varg Vikernes var og er aktiv utøver av denne musikkformen. Han spilte i band i Bergen, og han har utgitt flere plater. Den mannen som ble drept av Vikernes og Ruch 10. august 1993, Øystein Aarseth, var en ledende person i det samme musikkmiljøet i Oslo. Han drev en plateforretning ved navn "Helvete" i Schweigaardsgate frem til januar 1993, og han var helt til sin død beskjeftiget med utgivelse av plater med Black Metal musikk.
Av årsaker som retten ikke har kunnet forstå, ble flere av musikerne med tilknytning til denne musikkformen, grepet av en ideologi som senere har satt sitt preg på dette ungdomsmiljøet, og som i allefall i noen grad kan forklare de meget alvorlige forbrytelser som er begått og de voldsomme motsetningene som oppsto blant annet mellom Øystein Aarseth og Varg Vikernes. Vikernes har selv forklart at hans musikkform var og er "norsk arisk Black Metal", og at hans ideologi er anti-kristen, anti-jødisk, hedensk, nasjonalistisk og nasistisk. Han sier at han ikke er rasist, men at han er sterk motstander av at andre enn personer av arisk rase er bosatt i Norge. Ikke-ariske personer kan og bør fjernes og om nødvendig tas av dage. Vikernes tror på Satan, men mener selv at han ikke er det man kaller satanist eller djeveldyrker. Han knytter en del av sin ideologi til gammel norrøn mytologi, og sier at han er sønn av, eller i alle fall stammer fra, Odin og Heimdal. Dyrking av disse gamle norrøne gudene er vesentlig for ham. Både Vikernes og medtiltalte og vitner har forklart om nattlige ritualer og våpenøvelser i dette miljøet, der ekstraordinært utseende og mørke klær også spilte en rolle. Retten sitter igjen med inntrykket av at ganske mange av ungdommene fulgte med på slike rituarer og lignende mer av nysjerrighet og spenning, men at det for andre dessverre etter hvert ble blodig alvor. Særlig aktive synes Øystein Aarseth og Varg Vikernes å ha vært.
Personer med tilknytning til miljøet i Oslo og i Bergen er i andre sammenheng tiltalt for gravskjending og tyverier fra kirkegårder så tidlig som i 1991. Selv om dette i nærværende sak gjelder forhold som Varg Vikernes frifinnes for, kaster det likevel et visst lys over det som senere utviklet seg i dette spesielle miljøet. Retten har sett "opprop" som ble sendt ut våren 1992, og der det oppfordres til kamp og krig mot "alt som er kristent og godt" og der det nevnes at alle som er med, samtidig skal "gå til aksjoner, som å brenne/sprenge kirker osv."
Selv om Vikernes helt frem til - og gjennom - hovedforhandlingen har benektet at han selv har hatt noe med noen av brannene å gjøre, har han holdt fast på at det å brenne kirker er positivt "for saken", og at det fremmer den ideologi han selv og andre kjemper for. Det forsøk på kirkebrann og de tre kirkebrannene han nå er dømt for å ha foretatt, fant sted fra slutten av maip 1992 til julaften 1992. Allerede i januar 1993 sto Varg Vikernes frem i et intervju i Bergens Tidende, der han fortalte tidligere ukjente detaljer om noen av brannene, samtidig som han ga uttrykk for at "vår hensikt, er å spre frykt og faenskap", og at gruppens mål var "mest mulig sorg og elendighet".
Som følge av dette intervjuet ble Varg Vikernes arrestert, og satt varetektsfengslet i noen uker. Etterforskningen i den perioden bragte ikke frem noe avgjørende nytt om hvem som sto bak kirkebrannene.
Etter vitneforklaringer og bevisførsel forøvtig legger retten til grunn at forholdet mellom Øystein Aarseth og Varg Vikernes var godt frem til våren 1993, og at de i denne perioden nærmest kjempet sammen for en felles sak. Av ulike grunner oppsto det så et motsetningsforhold, og dette motsetningsforholdet – som åpenbart må ha vært gjensidig - forsterket seg utover sommeren. Dette kan ha hatt en slags ideologiske årsaker. De var åpenbart ikke helt enige når det gjaldt enkelte grunnleggende standpunkter. Vikernes har således i retten sagt at han oppfattet Aarseth som "kommunist", og at Aarseth var "utrolig naiv". Retten er imidlertid mer tilbøylig til å tro at spenningen mellom de to unge mennene bundet i en mer "hverdagslig" maktkamp. Aarseth var den selvskrevne leder i Black Metal miljøet i Oslo, og Vikernes anså seg selv som "kongre av Hordaland". Det kan synes som om de rett, og slett sloss om den egentlige lederposisjonen. Til dette kom at Vikernes mente at Aarseth somlet med utgivelsen av platene hans, og heller ikke gjorde nok for å markedsføre Vikernes' musikk.
Søndag 8. august 1993 fikk Vikernes vite at Aarseth i en telefonsamtale med Snorre Ruch hadde uttalt seg nedsettende om Vikernes. Det synes som om dette fikk dråpen til å flyte over for Vikernes, og han bestemte seg tydeligvis der og da for å reise fra Bergen til Oslo for å drepe Aarseth. Han drøftet dette med to av sine venner utover mandagen, og Snorre Ruch lot seg overtale til å bistå ham. Det ble lagt planer for et alibi for drapstidspunktet, detaljer for hvorledes drapet skulle gjennomføres ble drøftet, og Snorre Ruch sa seg villig til å være slåfør fra Bergen til Oslo. Snorre Ruch ble iført en hvit genser "for å se mindre Black Metal ut", som han selv uttrykte det i retten. Ved kjøring ut av Bergen og inn i Oslo og ved opphold på bensinstasjon gjemte Vikernes seg i baksetet eller bagasjerommet, slik at han ikke skulle bli observert og gjenkjent. De kjørte raskt direkte til Tøyengaten i Oslo, der de parkerte bilen. Vikernes var allerede ulstyrt med flere kniver, og han utleverte også en til Snorre Ruch før de bega seg mot Øystein Aarseths leilighet. Det var midt på natten, og Aarseth lå og sov. Vikernes gikk foran opp til leiligheten, der han temmelig raskt gikk til angrep på Aarseth med kniv. Aarseth forsøkte å flykte nedover trappen i underbuksen. Han ble innhentet av Vikernes - en eller flere ganger - og ble tildelt i alt 23 stikk i hode, hals, bryst og rygg. 16 av disse stikkene var i ryggen. Han ble liggende i trappen mellom første og andre etasje, og var død da han ble funnet. Snorre Ruch deltok ikke i selve knivstikkingen, men han observerte den i det de to andre kom stormende forbi ham nedover trappen. Han gjorde intet for å stoppe knivstikkingen eller for å komme Aarseth til unnsetning.
Drapet på Aarseth ble gjennomført på en rå og grusom måte, nærmest med blind vold fra Vikernes' side. Aarseth hadde ingen mulighet for å verge seg. Det er vanskelig å finne eller å forstå noe motiv for drapet, utover at Vikernes, som nevnt, mluligens ønsket å befeste sin egen posisjon i miljøet og befordre sin egen musikalske karriere.
Den lange og nitide planlegging ut'en at noen form for motforestillinger synes å være kommet til uttrykk, er med på å forsterke overlegget og de skjerpende omstendigheter forøvrig rundt, drapet.
Vikernes var - som det vil fremgå an en aktive og toneangivende i forbindelse med drapet. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvorledes Snorre Ruch kunne la seg overtale til å bistå så aktivt som han gjorde, og hvorfor han ikke sa nei på et meget tidligere tidspunkt.
Isolert sett ville den straff som måtte utmåles for Vikernes utelukkende for det overlagte drapet, bli meget streng. I tillegg skal han også straffes for 3 kirkebranner og for et fotsøk på påtenning av et kirkebygg. De 3 kirkene (Holmenkollen, Skjold og Åsane) ble alle totalskadeg. I tillegg til de store økonomiske verdier som gikk tapt, må det selvsagt legges betydelig vekt på de kulturelle, historiske, nasjonale og religiøse verdier som ble ødelagt. Det, er ingen tvil om at det for nordmenn flest - og da ikke bare for kristne - føles som dypt krenkende at denne type byggverk bevisst og planmessig ødelegges. Det var nettopp denne effekt Vikernes tydeligvis ønsket å oppnå. Etter bevisførselen i saken må retten legge til grunn at det var Vikernes som var den ledende eller toneangivende i forbindelse med alle disse skadeverkene. Det er riktignok mulig at han i forbindelse med brannen i Holmenkollen kapell hadde sentral bistand fra Øystein Aarseth, men bevisførselen på dette punkt har av forståelige grunner vært, begrenset. Retten har mottatt vitneforklaringer fra en del andre personer som på ulike måter har vært med i forberedelsene til eller gjennomføringen av de tre kirkebrannene og også på forsøket vedrørende Storetveit kirkes klokketårn. Retten sitter igjen med et bestemt inntrykk av at Vikernes i forhold til dem alle har spilt en helt ledende rolle. Han har også overfor andre bekjente i miljøet skrytt av sine aktiviteter når det gjelder kirkebranner, i det han, som allerede nevnt, mente at det var ærerikt innenfor miljøet å brenne ned kirker.
Retten har vært i tvil om hvorledes disse kirkebrannene skulle vurderes straffeutmålingsmessig. Det foreligger egentlig ingen veiledende rettspraksis, utover Eidsivating lagmannsretts fettskraftige dom av 25. februar 1994 i sak mot Bård Eithun. Eithun ble da dømt til 14 års fengsel for et overlagt drap og for å ha medvirket til brannen i Holmenkollen kapell. Hvilken vekt kirkebrannen er tillagt for den samlede straff fremgår ikke direkte, men det er i alle fall tydelig at lagmannsretten har oppfattet Eithun som en "assistent" for de andre to aktørene. Lagmannsretten sier imidlertid at "det dreier seg om alvorrige forbrytelser som det ikke kan ha hersket noen tvil hos tiltalte om alvoret av" og at det "må av allmennpreventive grunner reageres strengt overfor forbrytelser som kan tilskrives holdninger som utvikles i slike lukkede ungdomsmiljøer som det her er tale om". Denne lagmannsrett finner det klart at det må reageres meget strengt overfor Vikernes som har spilt en så avgjørende og ledende rolle i forbindelse med alle de kirkebranner han nå dømmes for.
Vikernes skal som nevnt også dømmes for 5 grove tyverier og et forsøk på grovt, tyveri begått i 1992 og 1993. Selv om disse forhold selvsagt bare kan tillegges begrenset vekt ved utmålingen av den totale straff, gir det likevel et tilleggsbilde av Vikernes, idet han også må belastes med vanlig kriminalitet.
Lagmannsretten kan ikke se at det for Vikernes' vedkommende foreligger formildende omstendigheter av noen art. Han er riktignok relativt ung, men de oppnevnte sakkyndige har gitt uttrykk for at han har intelligens utover det vanlige.
Vikernes har vært undergitt rettspsykiatrisk observasjon av oppnevnte sakkyndige, rettspsykiater Karl Ewert Hornemann og overlege Reidar Larssen. De har uttalt seg under saken både om Vikernes' tilregnelighet og om hans sjelsevner, det siste i forbindelse med at det fra statsadvokatens side opprinnelig var tatt forbehold om å nedlegge sikringspåstand. De sakkyndige uttalte at de fant det utvilsomt at Vikernes hadde mangelfullt utviklede sjelsevner. De utdypet dette nærmere med at han til tross for sin intelligens på mange måter virket svært umoden. Etter råd fra de sakkyndige valgte statsadvokaten ikke å nedlegge påstand om sikring på det nåværende tidspunkt. Imidlertid, selv om det legges til grunn at Vikernes er umoden, og kanskje endog noe infantil, finner retten at dette ikke kan tillegges noen avgjørende vekt ved straffutmålingen i en så alvorlig sak som denne.
Statsadvokaten har nedlagt påstand om 21 års fengsel for Varg Vikernes. Retten har inngående vurdert om man i denne meget alvorlige sak har grunnlag for å gå under statsadvokatens påstand. Retten er enstemmig kommet til at det i denne sak er nødvendig å ilegge den maksimale fengselsstraff, dvs. 21 år. Det legges da vekt på at det overlagte drapet har vært detaljplanlagt over lengre tid og ble gjennommført på en ekstraordinært rå og brutal måte ogi uten noe forståelig motiv. I tillegg må det reageres meget strengt på Vikernes aktive planlegging og gjennomføting av flere store kirkebranner. Statsadvokaten har pekt på og retten er enig i at det er nødvendig av allmennpreventive grunner å markere alvoret ved denne helt spesielle type grove skadeverk.
For Snorre Westvold Ruchs vedkommende har statsadvokaten nedlagt påstand om fengsel i 8 år. Rettens flertall, rettens formann, herredsrettsdommer Groseth og meddommerne Odland, Sørum og Conradi, finner at denne påstand bør tas til følge. Ved utmålingen av straffen har flertallet lagt vekt på at det dreier segr om medvirkning til et overlagt drap, gjennomføtt på en grusom måte, slik foran beskrevet. Selv om Snorre Ruch ikke egentlig har hatt noe ønske om å bistå ved denne grove forbrytelsen, er det likevel nødvendig å reagere strengt mot den aktive medvirkning som Vikernes faktisk fikk av Ruch.
Også Ruch er blitt observert av rettspsykiatrisk sakkyndige. Disse, spes. i psykiatri Børre Husebø og sjefstege Bjørn Gundby, har også avgitt, forklaring for retten. Det har videre vært en del bevisførsel omkring Ruchs helbredstilstand og hans psykiske plager. Rettens flertall legger til grunn at Ruch ikke var frisk i august 1993, og at den sykdom han antakelig led åv, en type matallergi, kan ha ført til blant annet likegyldighet, og manglende konsentrasjon. Flertallet legger også til grunn at Ruch i samme periode, og kanskje av samme årsak, var deprimert. Til tross for dette, og det faktum at Ruch ble ledet eller forledet av Vikernes, mener altså flertallet at det ved straffutmålingen må markeres alvoret i Ruchs bistand. Flertallet finner det klart at bestemmelsen i straffeloven § 58 ikke kan komme til anvendelse.
Rettens mindretall, ekstraordinær lagdommer Holmøy og meddommer Horn Øien, vil stemme for en straff av fengsel i 6 åf for Ruchs vedkommende. Også mindretallet er kommet, til at Ruchs delaktighet ikke kan komme inn under straffnedsettelseebestemmelsen i strl. § 58. Hans forhold ligger imidlertid ned mot anvendelsesområdet for denne bestemmelse. Ruch selv hadde langt fra noe ønske om drapet, og ble trukket med bare fordi han ikke fikk seg til å opponere mot pågangen fra en dominerende kamerat. Hans aktive bistand har dessuten begrenset seg til de mer forberedende og etterfølgende handlinger, i føtste rekke kjøringen tur/retur Bergen Oslo, hvor han var slåfør på noen mer utsatte strekninger. Ved selve drapshandlingen har han forholdt seg helt passiv. Hans medvirkerrolle her har bare bestått i å være til stede, noe som kan ha gitt Vikernes en viss psykisk støtte ved gjennomføringen av drapet. Etter mindretallets syn rammes Ruch hardt allerede av minstestraffregelen om 6 års fengsel, og man bør ikke gå utover denne grense selv om hans medvirkning gjelder et overlagt drap. Hans straff bør ligge klart under den man vanligvis idømmer en hovedmann ved forsettlig drap.
Såvel Vikernes som Ruch tilkommer varetektsfradrag frem til domsavsigelsen, med 285 dager for Vikernes og 270 dager for Ruch.
Statsadvokaten har ikke nedlagt påstand om erstatning fra Vikernes, ag han har heller ikke nedlagt påstand om saksomkostninger for noen av de to domfelte.
Dommen er enstemmig bortsett fra den dissens som det er gjort rede for ovenfor vedrørende Snorre Westvold Ruch.
Tiltalte er tidligere ikke straffedømt.
Tiltalte nr. 2, Snorre Westvold Ruch, f.t. i varetekt, Drammen kretsfengsel, er født den 21. januar 1972. Han er skoleelev. I 1993 mottok han arbeidsledighetstrygt og hadde et studielån på ca. kr. 40.000,-. Han er uformuende, ugift og har ingen forsørgelsesbyrde.
Tiltalte er tidligere ikke straffedømt.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 25. mars 1994 -rettet under hovedforhandlingener de satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter
Tiltalte Varg Vikernes
I
Straffelovens § 233, 1. og 2. ledd.
For med overlegg på ha forvoldt en annens død, eller å ha medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Natt til tirsdag 10. august 1993 i Tøyengata 40 B i Oslo ble Øystein Aarseth drept. Etter å ha planlagt drapet reiste Varg Vikernes og Snorre Westvold Ruch til Oslo hvor de oppsøkte Aarseth på hans bopel medbringende kniv. Vikernes tildelte Aarseth en rekke knivstikk i hodet, halsen, brystet og ryggen slik at han døde.
II
Straffelovens § 292, jfr. § 291, 1. ledd.
For rettsstridig å ha ødelagt eller skadet en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen og skadeverket anses som grovt, særlig fordi skaden er betydelig og/eller øvd mot gjenstand som for allmennheten eller en større krets har historisk eller religiøs verdi, eller-å ha medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
- Natt til lørlag 6. juni 1992 på Fantoft ved Bergen tente han på Fantoft stavkirke. Kirken ble totalskadet. Kirken var fra ca. år 1200 og gjenoppbyggingskostenadene er anslått til ca. 15 millioner kroner.
- Natt til mondag 24. august 1992 brant Holmenkollen kapell i Oslo ned til grunnen. Etter at han hadde helt bensin utover kirkerommet, tente han på slik at det oppstod brann. Kapellet var fra 1901 og gjenoppbyggingskostenadene er anslått til ca. 15 millioner kroner.
- Natt til søndag 13. september 1992 brant Skjold kirke i Vindafjord kommune ned til grunnen. Etter at han hadde helt bensin utover et av rommene i kirken tente han på dette slik at det oppstod brann. Skjold kirke var fra 1887 og gjenoppbyggingskostenadene er anslått til ca. 5 millioner kroner.
- Natt til torsdag 24. desember 1992 brant Åsane kirke i Bergen ned til grunnen. Etter å ha helt bensin utover kirkerommet, tente han på slik at det oppstod brann. Kirken ble totalskadet. Åsane kirke var fra 1795 og gjenoppbyggingskostenadene er anslått til ca. 10 millioner kroner.
- Ved en eller flere anledninger, antatt i 1991 på Nesttun ved Bergen, veltet han flere gravstøtter på Birkeland kirkegård.
- Natt til lørdag 30. november 1991 i Oslo veltet han flere gravstøtter på Gamlebyen gravlund.
- Ven en eller flere anledninger i tidsrommet desember 1991 - mars 1992, veltet han flere gravstøtter på Møllendal kirkegård ved Bergen (Haukeland kirke).
III
Straffelovens § 292, jfr. § 291, 1. ledd, jfr. § 49.
For rettsstridig å ha forsøkt å ødelegge eller skade en gjenstand om helt eller delvis tilhørte en annen og skadeverket ville ha vært ansett som grovt, særlig fordi skaden ble øvd mot gjenstand som for allmennheten eller en større krets har en historisk, nasjonal eller religiøs verdi, eller å ha medvirket hertil.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Ved ett tilfelle i tidsrommet 27. - 29. mai 1992 på Minde knuste han et vindu i Storetveit kirkes klokketårn. I et forsøk på å tenne på og totalskade klokketårnet kastet han bark og flis gjennom vinduet, helte deetter bensin utover dette of tente på. Det oppstod umiddelbart åpen ild som etter kort tid slukket av seg selv. Det oppstod brannskader på vindu/vinduskarm og trapp, samt sot og svimerker på klokketårnets utvendige sørvegg.
IV
Straffelovens § 258, jfr. § 257.
For å ha borttatt eller medvirket til å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden. Tyveriet anses som grovt, særlig fordi det ble forøvet ved innbrudd.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
- Natt til søndag 1. mars 1992 i Solheimsviken i Bergen banet han seg adgang til kjellerlokalet i Årstad kirke ved å bryte opp og beskadige ytterdøren. Fra lokalet borttok han en symaskin.
- Natt til en lørdag i mai/juni 1993 ved Hol banet han seg adgang til et bolighus/hytte ved å hogge opp inngangsdøren med øks. Fra huset tok han boken "Mein Kampf".
- Natt til en lørdag i mai/juni 1993, kort, tid etter forholdet omhandlet i post IV b) ved Hol, banet han seg adgang til en hytte ved å hogge opp inngangsdøren med en øks. Fra hytta tok han en "HV-jakke", en lommelykt, stearinlys og et skinn, eller noe av dette.
- Natt til tirsdag 13. juli 1993, i Lysefjorden i Os kommune, banet han seg adgang til Statens Vegvesens dynamittlager ved å hogge hull i taket med en øks. Fra bygningen borttok han ca. 100 kg dynamitt og ca. 25 kg glynitt.
- Ved en anledning i slutten av juli 1993, i utkanten av Os i Hordaland, banet han seg adgang til en hytte ved å knuse en vindusrute. Fra hytta borttok han to kniver og to 17-mai flagg, eller noe av dette.
V
Straffelovens § 258, jfr. § 257, jfr. § 49.
For å ha forsøkt å bortta eller medvirke til å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden. Tyreriet ville ha vært grovt idet det særlig legges vekt på at det ble forsøkt forøvet ved innbrudd.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Til tid som nevnt i post IV e), straks etter det forhold som der beskrevet, i hensikt å stjele, forsøkte han å bane seg adgang til Hordaland infanteriregiment nr. 9's lager i Åsenskiftet, Ulven leir v/Bergen. Etter å ha slått i stykker en planke/lem foran et vindu gav han opp forsøket da han oppdaget at det var gitter på innsiden av dette.
VI
Straffelovens § 257.
For å ha borttatt eller medvirket, til å bortta en gjenstand som helt elIer delvis tilhører en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
- Ved en anledning, antatt i 1991, fra Solheim kirkegård på Minde, borttok han et eller flere kors eller små statuer fra gravsteiner.
- Ved en eller flere anledninger, antatt i 1991 i Bergen, fra Møllendal kirkegård, borttok han et eller flere kors fra gravsteiner.
- Ved en anledning, antatt i 1991 i Fana, fra Fana kirkegård, borttok han flere kors fra gravsteiner.
Det tas forbehold om at det vil bli nedlagt sikringspåstand i medhold av strafferovens § 39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 10 - ti - år.
Tiltalens post I er uttatt etter ordre fra Riksadvokaten.
Straffelovens § 62 kommer til anvendelse.
Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.
Tiltalte Snorre Westvold Ruch
Straffelovens § 233, 1. og 2. ledd.
For med overlegg å ha forvoldt en annens død, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Natt til tirsdag 10. august 1993 i Tøyengata 40 B i Oslo ble Øystein Aarseth drept. Etter å ha planlagt drapet reiste Varg Vikernes og Snorre Westvold Ruch til Oslo hvor de oppsøkte Aarseth på hans bopel medbringende kniv. Vikernes tildelte Aarseth en rekke knivstikk i hodet, halsen, brystet og ryggen slik at han døde.
Tiltalebeslutningen er tatt ut etter Riksadvokatens ordre.
Lagretten er i samsvar med den rettede tiltalebeslutning stillet i alt 18 hovedspørsmål og 15 tilleggsspørsmål vedrørende Varg Vikernes. 11 hovedspørsmål og de tirhørende 11 tilleggsspørsmål er besvart med ja. 7 hovedspørsmål er besvart med nei. I forbindelse med 6 av disse (3 gravskjendinger og 3 tyverier, tiltalens poster II e, f og g og VI a, b og c) hadde statsadvokaten henstilt til lagretten å svare nei. Lagretten svarte dessuten nei på spørsmålet vedrørende brannen i Fantoft stavkirke (tiltalens post II a). Vedrørende Snorre Westvold Ruch ble lagretten stillet 1 hovedsspørsmål og 1 tilleggsspørsmål, som begge ble besvart med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn. Varg Vikernes vil etter dette bli å dømme for overlagt drap, for tre grove skadeverk (brannene i Holmenkollen kapell samt Skjold og Åsane kirker), for et forsøk på grovt skadeverk (ildpåsettelsen i Storetveit kirkes klokketårn), for 5 grove tyverier og for et forsøk på grovt tyreri. Han blir å frifinne for 4 grove skadeverk, herunder brannen i Fantoft stavkirke, og for 3 tyverier. Straffeloven § 62 kommer til anvendelse for ham. Snorre Westvold Ruch blir å dømme for medvirkning til overlagt drap.
De forhold som tiltalen gjelder, og som først og fremst Varg Vikernes nå skal dømmes for, har på ulike måter sin tilknytning til et ungdomsmiljø med felles interesse for en bestemt musikkform, såkalt Black Metal. Varg Vikernes var og er aktiv utøver av denne musikkformen. Han spilte i band i Bergen, og han har utgitt flere plater. Den mannen som ble drept av Vikernes og Ruch 10. august 1993, Øystein Aarseth, var en ledende person i det samme musikkmiljøet i Oslo. Han drev en plateforretning ved navn "Helvete" i Schweigaardsgate frem til januar 1993, og han var helt til sin død beskjeftiget med utgivelse av plater med Black Metal musikk.
Av årsaker som retten ikke har kunnet forstå, ble flere av musikerne med tilknytning til denne musikkformen, grepet av en ideologi som senere har satt sitt preg på dette ungdomsmiljøet, og som i allefall i noen grad kan forklare de meget alvorlige forbrytelser som er begått og de voldsomme motsetningene som oppsto blant annet mellom Øystein Aarseth og Varg Vikernes. Vikernes har selv forklart at hans musikkform var og er "norsk arisk Black Metal", og at hans ideologi er anti-kristen, anti-jødisk, hedensk, nasjonalistisk og nasistisk. Han sier at han ikke er rasist, men at han er sterk motstander av at andre enn personer av arisk rase er bosatt i Norge. Ikke-ariske personer kan og bør fjernes og om nødvendig tas av dage. Vikernes tror på Satan, men mener selv at han ikke er det man kaller satanist eller djeveldyrker. Han knytter en del av sin ideologi til gammel norrøn mytologi, og sier at han er sønn av, eller i alle fall stammer fra, Odin og Heimdal. Dyrking av disse gamle norrøne gudene er vesentlig for ham. Både Vikernes og medtiltalte og vitner har forklart om nattlige ritualer og våpenøvelser i dette miljøet, der ekstraordinært utseende og mørke klær også spilte en rolle. Retten sitter igjen med inntrykket av at ganske mange av ungdommene fulgte med på slike rituarer og lignende mer av nysjerrighet og spenning, men at det for andre dessverre etter hvert ble blodig alvor. Særlig aktive synes Øystein Aarseth og Varg Vikernes å ha vært.
Personer med tilknytning til miljøet i Oslo og i Bergen er i andre sammenheng tiltalt for gravskjending og tyverier fra kirkegårder så tidlig som i 1991. Selv om dette i nærværende sak gjelder forhold som Varg Vikernes frifinnes for, kaster det likevel et visst lys over det som senere utviklet seg i dette spesielle miljøet. Retten har sett "opprop" som ble sendt ut våren 1992, og der det oppfordres til kamp og krig mot "alt som er kristent og godt" og der det nevnes at alle som er med, samtidig skal "gå til aksjoner, som å brenne/sprenge kirker osv."
Selv om Vikernes helt frem til - og gjennom - hovedforhandlingen har benektet at han selv har hatt noe med noen av brannene å gjøre, har han holdt fast på at det å brenne kirker er positivt "for saken", og at det fremmer den ideologi han selv og andre kjemper for. Det forsøk på kirkebrann og de tre kirkebrannene han nå er dømt for å ha foretatt, fant sted fra slutten av maip 1992 til julaften 1992. Allerede i januar 1993 sto Varg Vikernes frem i et intervju i Bergens Tidende, der han fortalte tidligere ukjente detaljer om noen av brannene, samtidig som han ga uttrykk for at "vår hensikt, er å spre frykt og faenskap", og at gruppens mål var "mest mulig sorg og elendighet".
Som følge av dette intervjuet ble Varg Vikernes arrestert, og satt varetektsfengslet i noen uker. Etterforskningen i den perioden bragte ikke frem noe avgjørende nytt om hvem som sto bak kirkebrannene.
Etter vitneforklaringer og bevisførsel forøvtig legger retten til grunn at forholdet mellom Øystein Aarseth og Varg Vikernes var godt frem til våren 1993, og at de i denne perioden nærmest kjempet sammen for en felles sak. Av ulike grunner oppsto det så et motsetningsforhold, og dette motsetningsforholdet – som åpenbart må ha vært gjensidig - forsterket seg utover sommeren. Dette kan ha hatt en slags ideologiske årsaker. De var åpenbart ikke helt enige når det gjaldt enkelte grunnleggende standpunkter. Vikernes har således i retten sagt at han oppfattet Aarseth som "kommunist", og at Aarseth var "utrolig naiv". Retten er imidlertid mer tilbøylig til å tro at spenningen mellom de to unge mennene bundet i en mer "hverdagslig" maktkamp. Aarseth var den selvskrevne leder i Black Metal miljøet i Oslo, og Vikernes anså seg selv som "kongre av Hordaland". Det kan synes som om de rett, og slett sloss om den egentlige lederposisjonen. Til dette kom at Vikernes mente at Aarseth somlet med utgivelsen av platene hans, og heller ikke gjorde nok for å markedsføre Vikernes' musikk.
Søndag 8. august 1993 fikk Vikernes vite at Aarseth i en telefonsamtale med Snorre Ruch hadde uttalt seg nedsettende om Vikernes. Det synes som om dette fikk dråpen til å flyte over for Vikernes, og han bestemte seg tydeligvis der og da for å reise fra Bergen til Oslo for å drepe Aarseth. Han drøftet dette med to av sine venner utover mandagen, og Snorre Ruch lot seg overtale til å bistå ham. Det ble lagt planer for et alibi for drapstidspunktet, detaljer for hvorledes drapet skulle gjennomføres ble drøftet, og Snorre Ruch sa seg villig til å være slåfør fra Bergen til Oslo. Snorre Ruch ble iført en hvit genser "for å se mindre Black Metal ut", som han selv uttrykte det i retten. Ved kjøring ut av Bergen og inn i Oslo og ved opphold på bensinstasjon gjemte Vikernes seg i baksetet eller bagasjerommet, slik at han ikke skulle bli observert og gjenkjent. De kjørte raskt direkte til Tøyengaten i Oslo, der de parkerte bilen. Vikernes var allerede ulstyrt med flere kniver, og han utleverte også en til Snorre Ruch før de bega seg mot Øystein Aarseths leilighet. Det var midt på natten, og Aarseth lå og sov. Vikernes gikk foran opp til leiligheten, der han temmelig raskt gikk til angrep på Aarseth med kniv. Aarseth forsøkte å flykte nedover trappen i underbuksen. Han ble innhentet av Vikernes - en eller flere ganger - og ble tildelt i alt 23 stikk i hode, hals, bryst og rygg. 16 av disse stikkene var i ryggen. Han ble liggende i trappen mellom første og andre etasje, og var død da han ble funnet. Snorre Ruch deltok ikke i selve knivstikkingen, men han observerte den i det de to andre kom stormende forbi ham nedover trappen. Han gjorde intet for å stoppe knivstikkingen eller for å komme Aarseth til unnsetning.
Drapet på Aarseth ble gjennomført på en rå og grusom måte, nærmest med blind vold fra Vikernes' side. Aarseth hadde ingen mulighet for å verge seg. Det er vanskelig å finne eller å forstå noe motiv for drapet, utover at Vikernes, som nevnt, mluligens ønsket å befeste sin egen posisjon i miljøet og befordre sin egen musikalske karriere.
Den lange og nitide planlegging ut'en at noen form for motforestillinger synes å være kommet til uttrykk, er med på å forsterke overlegget og de skjerpende omstendigheter forøvrig rundt, drapet.
Vikernes var - som det vil fremgå an en aktive og toneangivende i forbindelse med drapet. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvorledes Snorre Ruch kunne la seg overtale til å bistå så aktivt som han gjorde, og hvorfor han ikke sa nei på et meget tidligere tidspunkt.
Isolert sett ville den straff som måtte utmåles for Vikernes utelukkende for det overlagte drapet, bli meget streng. I tillegg skal han også straffes for 3 kirkebranner og for et fotsøk på påtenning av et kirkebygg. De 3 kirkene (Holmenkollen, Skjold og Åsane) ble alle totalskadeg. I tillegg til de store økonomiske verdier som gikk tapt, må det selvsagt legges betydelig vekt på de kulturelle, historiske, nasjonale og religiøse verdier som ble ødelagt. Det, er ingen tvil om at det for nordmenn flest - og da ikke bare for kristne - føles som dypt krenkende at denne type byggverk bevisst og planmessig ødelegges. Det var nettopp denne effekt Vikernes tydeligvis ønsket å oppnå. Etter bevisførselen i saken må retten legge til grunn at det var Vikernes som var den ledende eller toneangivende i forbindelse med alle disse skadeverkene. Det er riktignok mulig at han i forbindelse med brannen i Holmenkollen kapell hadde sentral bistand fra Øystein Aarseth, men bevisførselen på dette punkt har av forståelige grunner vært, begrenset. Retten har mottatt vitneforklaringer fra en del andre personer som på ulike måter har vært med i forberedelsene til eller gjennomføringen av de tre kirkebrannene og også på forsøket vedrørende Storetveit kirkes klokketårn. Retten sitter igjen med et bestemt inntrykk av at Vikernes i forhold til dem alle har spilt en helt ledende rolle. Han har også overfor andre bekjente i miljøet skrytt av sine aktiviteter når det gjelder kirkebranner, i det han, som allerede nevnt, mente at det var ærerikt innenfor miljøet å brenne ned kirker.
Retten har vært i tvil om hvorledes disse kirkebrannene skulle vurderes straffeutmålingsmessig. Det foreligger egentlig ingen veiledende rettspraksis, utover Eidsivating lagmannsretts fettskraftige dom av 25. februar 1994 i sak mot Bård Eithun. Eithun ble da dømt til 14 års fengsel for et overlagt drap og for å ha medvirket til brannen i Holmenkollen kapell. Hvilken vekt kirkebrannen er tillagt for den samlede straff fremgår ikke direkte, men det er i alle fall tydelig at lagmannsretten har oppfattet Eithun som en "assistent" for de andre to aktørene. Lagmannsretten sier imidlertid at "det dreier seg om alvorrige forbrytelser som det ikke kan ha hersket noen tvil hos tiltalte om alvoret av" og at det "må av allmennpreventive grunner reageres strengt overfor forbrytelser som kan tilskrives holdninger som utvikles i slike lukkede ungdomsmiljøer som det her er tale om". Denne lagmannsrett finner det klart at det må reageres meget strengt overfor Vikernes som har spilt en så avgjørende og ledende rolle i forbindelse med alle de kirkebranner han nå dømmes for.
Vikernes skal som nevnt også dømmes for 5 grove tyverier og et forsøk på grovt, tyveri begått i 1992 og 1993. Selv om disse forhold selvsagt bare kan tillegges begrenset vekt ved utmålingen av den totale straff, gir det likevel et tilleggsbilde av Vikernes, idet han også må belastes med vanlig kriminalitet.
Lagmannsretten kan ikke se at det for Vikernes' vedkommende foreligger formildende omstendigheter av noen art. Han er riktignok relativt ung, men de oppnevnte sakkyndige har gitt uttrykk for at han har intelligens utover det vanlige.
Vikernes har vært undergitt rettspsykiatrisk observasjon av oppnevnte sakkyndige, rettspsykiater Karl Ewert Hornemann og overlege Reidar Larssen. De har uttalt seg under saken både om Vikernes' tilregnelighet og om hans sjelsevner, det siste i forbindelse med at det fra statsadvokatens side opprinnelig var tatt forbehold om å nedlegge sikringspåstand. De sakkyndige uttalte at de fant det utvilsomt at Vikernes hadde mangelfullt utviklede sjelsevner. De utdypet dette nærmere med at han til tross for sin intelligens på mange måter virket svært umoden. Etter råd fra de sakkyndige valgte statsadvokaten ikke å nedlegge påstand om sikring på det nåværende tidspunkt. Imidlertid, selv om det legges til grunn at Vikernes er umoden, og kanskje endog noe infantil, finner retten at dette ikke kan tillegges noen avgjørende vekt ved straffutmålingen i en så alvorlig sak som denne.
Statsadvokaten har nedlagt påstand om 21 års fengsel for Varg Vikernes. Retten har inngående vurdert om man i denne meget alvorlige sak har grunnlag for å gå under statsadvokatens påstand. Retten er enstemmig kommet til at det i denne sak er nødvendig å ilegge den maksimale fengselsstraff, dvs. 21 år. Det legges da vekt på at det overlagte drapet har vært detaljplanlagt over lengre tid og ble gjennommført på en ekstraordinært rå og brutal måte ogi uten noe forståelig motiv. I tillegg må det reageres meget strengt på Vikernes aktive planlegging og gjennomføting av flere store kirkebranner. Statsadvokaten har pekt på og retten er enig i at det er nødvendig av allmennpreventive grunner å markere alvoret ved denne helt spesielle type grove skadeverk.
For Snorre Westvold Ruchs vedkommende har statsadvokaten nedlagt påstand om fengsel i 8 år. Rettens flertall, rettens formann, herredsrettsdommer Groseth og meddommerne Odland, Sørum og Conradi, finner at denne påstand bør tas til følge. Ved utmålingen av straffen har flertallet lagt vekt på at det dreier segr om medvirkning til et overlagt drap, gjennomføtt på en grusom måte, slik foran beskrevet. Selv om Snorre Ruch ikke egentlig har hatt noe ønske om å bistå ved denne grove forbrytelsen, er det likevel nødvendig å reagere strengt mot den aktive medvirkning som Vikernes faktisk fikk av Ruch.
Også Ruch er blitt observert av rettspsykiatrisk sakkyndige. Disse, spes. i psykiatri Børre Husebø og sjefstege Bjørn Gundby, har også avgitt, forklaring for retten. Det har videre vært en del bevisførsel omkring Ruchs helbredstilstand og hans psykiske plager. Rettens flertall legger til grunn at Ruch ikke var frisk i august 1993, og at den sykdom han antakelig led åv, en type matallergi, kan ha ført til blant annet likegyldighet, og manglende konsentrasjon. Flertallet legger også til grunn at Ruch i samme periode, og kanskje av samme årsak, var deprimert. Til tross for dette, og det faktum at Ruch ble ledet eller forledet av Vikernes, mener altså flertallet at det ved straffutmålingen må markeres alvoret i Ruchs bistand. Flertallet finner det klart at bestemmelsen i straffeloven § 58 ikke kan komme til anvendelse.
Rettens mindretall, ekstraordinær lagdommer Holmøy og meddommer Horn Øien, vil stemme for en straff av fengsel i 6 åf for Ruchs vedkommende. Også mindretallet er kommet, til at Ruchs delaktighet ikke kan komme inn under straffnedsettelseebestemmelsen i strl. § 58. Hans forhold ligger imidlertid ned mot anvendelsesområdet for denne bestemmelse. Ruch selv hadde langt fra noe ønske om drapet, og ble trukket med bare fordi han ikke fikk seg til å opponere mot pågangen fra en dominerende kamerat. Hans aktive bistand har dessuten begrenset seg til de mer forberedende og etterfølgende handlinger, i føtste rekke kjøringen tur/retur Bergen Oslo, hvor han var slåfør på noen mer utsatte strekninger. Ved selve drapshandlingen har han forholdt seg helt passiv. Hans medvirkerrolle her har bare bestått i å være til stede, noe som kan ha gitt Vikernes en viss psykisk støtte ved gjennomføringen av drapet. Etter mindretallets syn rammes Ruch hardt allerede av minstestraffregelen om 6 års fengsel, og man bør ikke gå utover denne grense selv om hans medvirkning gjelder et overlagt drap. Hans straff bør ligge klart under den man vanligvis idømmer en hovedmann ved forsettlig drap.
Såvel Vikernes som Ruch tilkommer varetektsfradrag frem til domsavsigelsen, med 285 dager for Vikernes og 270 dager for Ruch.
Statsadvokaten har ikke nedlagt påstand om erstatning fra Vikernes, ag han har heller ikke nedlagt påstand om saksomkostninger for noen av de to domfelte.
Dommen er enstemmig bortsett fra den dissens som det er gjort rede for ovenfor vedrørende Snorre Westvold Ruch.
D o m s s l u t n i n g:
- Varg Vikernes, født 11.02.1973 dømmes for overtredelse av strl. § 233, 1. og 2. ledd, § 292 jf § 291, 1. ledd, § 292 jf § 291, 1. ledd jf § 49, § 258 jf § 257 og § 258 jf § 257, jf § 49 - alt sammenholdt, med strl. § 62 til en straff av fengsel i 21 –tjuett - år.
I straffen fragår 285 -tohundreogåttifem- dager for utholdt varetekt.
Varg Vikernes frifinnes for fire tilfeller av overtredelse av strl. § 292 jf § 291 - tiltalens post II a, e, f og g -, samt overtredelse av strl. § 257 - tiltalens post VI a-c. - Snorre Westvold Ruch, f . 21.01.1972 dømmes for overtredelse av strl. § 233, 1. og 2. ledd til en straff av fengsel i 8 -åtte- år.
I straffen fragår 270 -tohundreogsytti- dager for utholdt varetekt.
De domfelte fikk opplysning om fristen og framgangsmåten for anke.
Domfelte Varg Vikernes tok betenkningstid.
Domfelte Snorre Westvold Ruch tok betenkningstid.
De domfelte fikk utlevert hvert sitt eksemplar av Rettledning for domfelte.
Retten hevet kl. 1530.
Agnes Nygaard Haug - Rettens formann
Tor Holmøy - Dommer
Torolv Groseth - Dommer
Hildur Horn Øien - Lagrettens ordfører
Einar Odland - Lagdommer
Karin Sørum - Lagdommer
Thor Colditz Conradi - Lagdommer
Grete Frankrig - Protokollfører
Bekreftes for førstelagmannen: Vibeke H.